søndag 28. april 2013

Utenlandske tiggere

Jeg er ambivalent til utenlandske tiggere.

Hvis vi gir penger og hjelp til dem som kommer hit, så fortsetter de å komme. Vil vi det? I utgangspunktet liker jeg ikke tigging. Først og fremst fordi det ikke gir noen likeverdig relasjon mellom giver og mottaker. Vi nedvurderer de som tigger, bevisst eller ubevisst. Iallfall om man aldri har prøvd å tigge selv. Kanskje alle burde prøve å tigge noen dager? Men jeg har ikke noe behov for å tigge, det ville bare blitt kleint.

Men også fordi dette ikke er de som har det verst, de har det unektelig ille, men ikke så ille som de som ikke har mulighet til å komme til Norge.

På den andre siden så minner de oss om at noen, andre steder i verden, har det mye dårligere enn oss, og at vi har et ansvar. Et ansvar vi pleier å glemme, hvem vil ikke heller bruke 3000 på en ny mobiltelefon, enn å redde livet til en alenemor i et land vi ikke vet hva hovedstaden heter. For oss betyr mobiltelefonen vår mer, for barna til alenemoren kan det tenkes at å beholde moren sin er viktigere. Hadde vi hatt samme nærhet til nøden langt borte fra oss, hadde en betydelig større del av vårt forbruk rettet seg mot å hjelpe andre. Men det er så ufattelig fjernt.

Noen tør å bli kjent med tiggere, og all ære til dem, jeg har ikke tatt meg bryet: http://www.dagen.no/2013/05/01/samfunn/vennskap/skam/kirkekaffe/128788

Men om vi ønsker å hjelpe tiggerne som kommer til landet vårt så foreslår jeg at vi starter prosjekter i landene de kommer fra. Akkurat hvilke prosjekter som vil hjelpe mest vet jeg ikke, det får noen andre finne ut av. Men la oss ikke bare la dette bli tomme ord, la oss få høre om prosjektene, hvordan de går og hvem de hjelper.

Og en ting til: Nå når de færreste avtjener militær verneplikt uansett, så kan vi isteden sende hver eneste 19-åring til et annet land. Lage et opplegg som gjør at ikke bare de rike og reflekterte får se andre sider av verden, men som lar hver og en av oss oppleve nød og fattigdom andre steder på kloden. Det vil forandre oss som nasjon, vi kan til og med risikere å bli en nasjon av mennesker som bryr oss mer om hva som skjer andre steder i verden.

torsdag 18. april 2013

Katalogselskaper

Strategien er enkel:
Be en potensiell kunde om å oppdatere eller bekrefte en oppføring i en katalog.
Gi inntrykk av at kunden allerede betaler for tjenesten.
Ikke si hvor mye tjenesten koster.
Send faktura.
Så lenge kunden betaler kan man fortsette å sende flere og flere fakturaer.

Aftenposten har satt Det Norske Kartselskapet (DNK) (http://w2.brreg.no/enhet/sok/detalj.jsp?orgnr=990759960) under lupen, og det kan virke som de har fulgt denne strategien. En ting er at noen i DNK kanskje ikke har de høyeste etiske standardene, en annen er hvor slepphendte mange virksomheter er med fakturakontrollen. Og om DNK har klart å selge et produkt som ingen mener de har bruk for, så er nok ikke de de eneste som opererer i dette markedet. Eller er det andre årsaker som ligger under, som frykt for å bli hengt ut, eller frykt for å bli saksøkt? Jeg håper Aftenposten går i dybden her.

Jeg trodde de fleste hadde hørt om katalogselskapene og deres måte å operere på, men det stemmer visst ikke. Ellers hadde ikke disse fakturaene blitt betalt.

Aftenposten porsjonerer ut historien på en mesterlig måte, jeg gleder meg til å lese neste artikkel, foreløpig har disse kommet:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ahus-brukte-3_7-mill--vet-ikke-hva-de-kjopte-7177386.html
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Arbeiderpartiet-og-politiet-betalte-for-omstridt-karttjeneste-7176991.html
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Advarte-Oslo-skoler-mot-kartselskap-7178954.html

Om du ikke har lest artiklene over så bør du gjøre det!

Kanskje ender historien med et gruppesøksmål mot selskapet og deres styremedlemmer: Stig Innli, Lasse Krogh Lysø og Laila Esther Mjeldheim. For om det stemmer at salgsteknikkene deres er de klassiske metodene jeg nevnte over, så må man stille dem til ansvar, og inndra de pengene de har lurt til seg. Det er ikke noe godt signal om katalogselskaper sitter igjen med penga, særlig ikke når de stammer fra offentlig sektor.

Og mange virksomheter må gjøre noe med betalingsrutinene sine. Uansett hvordan soga ender.

Men enn så lenge så har Aftenposten kanskje klart å finne årets beste sak.

Hvorfor har jeg blogg?

Før jeg opprettet denne bloggen har jeg tenkt over akkurat det. Jeg tror det bunner i en tanke om at det jeg tenker er så unikt og viktig at resten av verden må få vite det. Men er det så unikt og viktig? Det spiller vel ingen rolle, for jeg skriver først og fremst for min egen del, for å uttrykke mine tanker og følelser et sted andre kan se dem. Og med "andre" mener jeg antakelig de fire leserne som forviller seg inn på denne bloggen.

Men jeg har stor tro på konseptet blogg. Det er noe unikt og autentisk over det som skrives i en blogg. Formatet er også mye friere og bedre enn facebook, ved hjelp av en rss-leser er det langt enklere å se hvilke blogger det er nye innlegg på, og hvor mange innlegg du ikke har lest på de ulike bloggene du følger. Da er det lett å få med seg alt fra noen, og litt fra andre.

Det er begrenset med nettaviser, og de som finnes må hele tiden publisere nye ting for at lesere skal føle det har skjedd noe når de klikker seg inn med noen timers mellomrom. Da sier det seg selv at alle artiklene ikke alltid blir av ypperste kvalitet. Men en blogger kan velge å vente i ukesvis med å legge ut neste innlegg. Med en rss-leser slipper leseren å klikke seg inn hver dag for å se om det er noe nytt, det kommer automatisk opp når det er noe.

Det er sjelden jeg føler jeg har noe viktig å blogge om. Men om du bruker en rss-leser slipper du å klikke deg inn på bloggen min bare for å finne ut at det ikke er noe nytt der. Den dagen jeg har postet et nytt innlegg ser du det i rss-leseren din. Og den dagen kan være om noen dager eller noen måneder. Men jeg skal prøve å vente til jeg har noe å si som jeg tror det er verdt å få med seg. Alle bloggere trenger ikke gjøre det sånn, men jeg tror at få innlegg vil høyne kvaliteten på min blogg. Om andre liker hyppigere oppdateringer om hverdagslige ting, så er det mange andre blogger de kan følge med på istedenfor eller i tillegg til min.